Bloggoppgave 7:
Torsdag 8. mars skrev Joachim Westher Andersen en kommentar på NA24 om «De usosiale mediene». Les denne: http://www.na24.no/propaganda/article3352221.ece
På bakgrunn av Westher Andersens artikkel og de nevnte pensumsartiklene (og eventuelle andre referanser du måtte ha) skal du skrive en refleksjon rundt nytteverdien av sosiale medier. Du velger selv om du tar utgangspunkt i personlig nytte for den enkelte, eller om du heller diskuterer nytteverdien for en bedrift, organisasjon eller samfunnet i stort. Bruk gjerne eksempler
På nett
Facebook og Twitter er på verdensbasis blant to sosiale medier som hyppig blir brukt av både enkeltpersoner og bedrifter. Vi er konstant tilgjengelig på disse kanalene, og vi spytter stadig ut nye oppdateringer. Vi får ut frustrasjon og glede. Vi deler humor, musikk, reklame og nyheter. Jeg vil gå nærmere inn på enkeltpersoner fremfor bedrifter. Enkeltpersoner markedsfører seg selv og sine interesser. Hva vi deler, gjenspeiler hvem vi er og hvor vi hører hjemme sosialt sett. Hva som er foretrukket å dele, det er en helt annen sak. Hva er allment sosialt akseptert?
Facbook- og twitter-rehab
Joachim Westher Andersen formidler i artikkelen sin “De usosiale mediene” via NA24, undersøkelsen sin der han selv skal holde seg unna sosiale medier i 7 dager. Han konkluderer med at avhengigheten hans var intens, og at han selv logget seg på facebook og twitter som en refleks når han satt seg ned ved en datamaskin. Etter disse 7 dagene, innrømmet han at han hadde lest en bok, hvilket han mest sannsynlig ikke hadde fått gjort dersom han hadde hatt tilgang på sosiale medier. Noe han hadde bemerket seg, var dette rundt sosiale sammenkomster. Hvor han observerte mennesker som twitret og sjekket facebook under (fysiske) sosiale tilsetninger. Han opplevde dette som meget forstyrrende.
Er du den du utgir deg for å være?
De tankene jeg har gjort meg etter å ha lest artikkelen til Westher Andersen, er nettopp dette rundt markedsføringen av seg selv rundt medmennesker i medieverdenen. Hvordan reagerer vi? Påvirker markedsføringen og fremstillingen av oss selv på twitter og facebook oss i virkeligheten? Gjenspeiler jeg-et på facebook og twitter det virkelig jeg-et? Hva deler man, og hva deler man ikke? Hvem vil vi være og hvilke reaksjoner får man?
Underytere i sosiale tilsetninger?
Jeg kom inn i en interessant diskusjon med en venninne forleden, der vi tok for oss markedsføringen av seg selv på facebook og twitter. Profilen blotter hvem vennene dine er, hvem du er sammen med, hvilken musikk du hører på og hva du gjør til daglig. Profilen gjenspeiler deg som person, enten det er den personen du er, eller den personen du ønsker å være. Noe vi begynte å diskutere, var om man da kan sette seg selv på pause i sosiale sammenhenger? Trenger man å prestere så sterkt med de beste vitsene, bredeste smilene eller dypeste refleksjonene når man allerede har delt noen episke quotes, livlige bilder og spenstige påstander til følgerne sine på twitter? Har vi begynt å ta en fysisk tilstedeværelse for gitt? Når man allerede har delt fotoalbumet sitt fra turen til Sør-Afrika på facebook, med flotte beskrivelser til ethvert bilde, som utgjør en fortelling i form av tekst og bilder fra turen. – hvorfor skal man da bruke energi på å fortelle om turen, når den ligger ute på facebook i et digitalt eksemplar? Verdsetter vi markesføringen på facebook mer enn vi verdsetter markedsføringen av oss selv i sosiale sammenhenger? Er det ikke lengre en kamp om å rope høyest? Jeg opplever for eksempel mennesker som opptrer svært stille i sosiale lag, men som virkelig er hyppige på sosiale medier, nærmest som 2 helt forskjellige personer.
Alle er lykkelige
Trenden som er regjerende i facebook-bildet av deg selv er at du skal fremstilles positivt. Du skal ha oppfattes positivt, som blid og pen. Du skal formidle og dokumentere at du er sosial og er omringet av spontane og vellykkede mennesker. Å være såkalt emo på facebook eller twitter er lite sosialt akseptert. Slik kan man holde for seg selv. Men hva skjer med enkeltindividet som ikke kjenner seg igjen i alle disse glade statusoppdateringene, reisen jorda rundt, og alle disse sprudlende og lykkelige menneskene? Jeg viser til et utdrag fra http://www.forum.kvinnguiden.no:
Det er noe som heter relativ deprivasjon: Vi mennesker sammenligner oss med andre for å definere vår egen lykke og «vellykkethet», og jeg tror FB o.l. er med på å sette en veldig høy standard. Folk får et urealistisk bilde av hva som er et «normalt» liv og begynner å føle seg mislykket. (http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=361231)
Denne trenden med spredning av lykke, glede og fantastiske opplevelser for å fremme et bilde av deg selv som vellykket har sin bakside. For dem som ikke føler denne lykkelighets-bølgen, vil dette da trolig oppfattes som et nederlag dersom de ikke føler denne, slik jeg ser det, illusjonen av hvordan livet for mennesker skal være. Facebook ser jeg på som en fasade som vi ønsker å ha. Vi behøver å holde ansikt, og vise at vi har det bra og at vi har lyktes i livet. Vi ønsker ikke å falle utenfor ved å dele at ”livet er dritt.” Det faller innenfor emo-båsen og anses som mindre allment akseptert. ”Få deg en dagbok.” er noe jeg hører stadig når liknende statusoppdateringer kommer opp.
Holder ansikt?
Westher Andersen poengterte i innlegget sitt som tidligere nevnt, at han som var på ”avrusning” fra sosiale medier fant det vært forstyrrende med medmennesker som konstant sjekket twitter og facebook på smart-phonen sin under sosiale settinger. Jeg tenker umiddelbart tilbake på dette å holde ansikt. Er det slik at vi vel så mye som gjennom det vi deler på facebook og twitter, bruker facebook og twitter som en distraksjon fra å tilsynelatende kjede oss? Skal vi alltid virke opptatte og viktige? Er dette det ansiktet vi ønsker å ha?
Jeg følger strømmen.
Jeg finner det svært interessant dette med avhengigheten av sosiale medier, og jeg anser meg selv som en blind misbruker (men kanskje per dags dato litt mer bevisst.) Jeg kan nok ikke snakke for alle, men jeg er opptatt av å holde en viss profil på facebook og twitter, og hvis jeg kommer med litt dristige utspill, er jeg høyst bevisst på det, og gjør det av gjennomtenkt kaliber. Selv er jeg nøye på å ikke dele mine dypeste tanker og følelser på sosiale medier. Dette er stort sett på grunnlag av at det ikke ligger i den kulturen som jeg opplever i min vennekrets, og jeg anser det derfor som upassende. Jeg vil ikke miste ansikt, og mine dypeste tanker er kun tilgjengelig for mine nærmeste, fremfor min 850 venner på FB og mine 93 følgere på twitter. Fasaden min på sosiale medier er definitivt bevisst, fra A til Å. Og ja, jeg ønsker å fremstille meg selv som positiv og lykkelig, slik som det forventes!
majahagen 