Veksten av funksjoner og applikasjoner former hverdagen

Bloggoppgave 9:

LA Times melder at spillkonsollen Microsoft Xbox360 nå brukes mer til å se film, høre musikk etc enn til spilling. 

Pensumsartiklene til Lee og Lee, og Kaplan og Haenlein diskuterer også hvordan bruksmønstrene endres når de teknologiske rammebetingelsene utvikles.
Ta utgangspunkt i noe av det som tas opp i disse artiklene og gjør en refleksjon basert på noe du selv har lagt merke til 

Funksjoner påvirker bruken
Spillkonsollen Xbox kom for første gang i Amerika i november, 2001. Konsollen tilkobles tv og man styrte via kontroller. I år 2002 ble det mulig å koble konsollen til nettet og man kunne spille mot andre mennesker, verden rundt. Utviklingen eksploderte, og Xboxen din kan du utnytte til en rekke av muligheter. Det finnes mange forskjellige applikasjoner som du kan subscribe til. Du kan blant annet streame sport, filmer og serier, og nyere undersøkelser vider at mindre enn 50% av brukerne utnytter sin Xbox hovedsakelig til spill. De andre fasilitetene som konsollen tilbyr, er tydeligvis mer attraktive.

Internettgenerasjonen
Nye teknologier kommer ravende inn. Min generasjon har observert digitaliseringen vokse opp fra 0-100, og jeg kan huske tilbake til vårt første modem som var koblet opp til tellerskritt på fasttelefonen. ”Ikke mer enn en halvtime om dagen,” husker jeg mamma sa. Internett var dyrt. Etter hvert kom bredbåndet, og vi kunne snart surfe på nett så lenge vi måtte ønske til en månedlig fastpris. Internettbruken eksploderte parallelt med dette.  Jeg kan huske helt tilbake til Napster-tiden, Popit-chat, MSN Messenger og nettsamfunnet Blink. Facebook-epoken, som for min del begynte i år 2007 har virkelig eksplodert, og kan nå anses som en parallell verden ved siden av den fysiske verden. Det som er klart og tydelig, er det at bruksmønsteret  endrer seg ettersom nye teknologier, applikasjoner og oppgraderinger kommer.

Statistikk
Jeg ser på internett som den mest utbredte teknologien i dag. En undersøkelse gjennomført av MedieNorge avslører hvor mange timer alle i Norge fra 9-79 år bruker på internett. For 12 år siden, i år 2000, var det snakk om gjennomsnittlig 18 minutter per dag. I 2011 var vi oppe i 86 minutter. Undersøkelsen viser også hvor stor andel av befolkningen som har brukt internett i prosenttall. I år 2000, snakket vi om 27%, mens i 2011 er vi helt oppe i 80% av samme aldersgruppe. Det viser en helt vanvittig økning. Det avgjørende for dette mønsteret slik jeg ser det, er en blanding av internettdekning, priser og utviklingen av programvarer og sosiale medier. Personlig bruker jeg nettet mer i dag enn for 5 år siden. Slik jeg ser det, er dette fordi det finnes flere medier for meg å bruke tid på i dag.

Firkantet i øynene
Jeg vil anta at jeg bruker et sted mellom 5 og 10 timer hver dag på internett. Dette er  avhengig av hvilke gjøremål jeg har for dagen. Det som opptar mest tid, er  studierelatert, Facebook, Spotify, nettavis og Twitter. Samtidig streamer jeg tv-serier og laster ned filmer på nett. TV-en bruker jeg ikke lengre.  For meg er timebruken min på nett veldig naturlig. For mor og far derimot, har bruken min alltid vært oppsiktsvekkende. Jeg tror aldri har vært annet enn kritisk til bruksmønsteret mitt. Jeg husker helt tilbake til 12 års-alderen da de bekymret seg for TV-bruken for oss unge. ”Dere kommer til å bli helt firkantet i øynene!” De ante ikke hva fremtiden ville bringe.

Ingen NRK-lisens i studentbudsjettet
Timebruken min på nettet i pc-sammenheng er helt klart økende sammen med funksjonene som tilbys. Desto mer funksjoner, desto  flere timer. TV-en min faller bort fordi jeg finner programmene og seriene jeg vil forholde meg til, på nett, helt gratis. Dermed slapper jeg også mer av i skuldrene ettersom jeg ikke går rundt og engster meg for at NRK-lisensmannen skal dukke opp på døra. Slike uforutsette kostnader vil jeg ikke inkludere i det trange student-budsjettet mitt.

Ikke nok med det..
En liten kartlegging av internettbruken på PC og MacBook er blitt presentert. Du synes kanskje mine 5-10 timers internettbruk var ille? Vel, dette var ekskludert smarttelefonen som jeg begynte å ta i bruk for et par år tilbake. En smarttelefon er en mobiltelefon med ytterlige funksjoner som kan minne om datamaskinfunksjoner. Du kan laste ned applikasjoner som gir deg tilgang på flere programmer, dermed også enda mer du kan bruke den til. 3G og mobilt internett til en fastpris i måneden gjør bruken meget utvidet. Dersom jeg ikke har MacBooken foran meg, sitter jeg gjerne på facebook via iPhone, eller tweeter om den elendige informasjonen man får på hjemmesiden til Hultsfredfestivalen. Sosiale medier er definitivt det tiden går til på smarttelefonenen min. Først var det Facebook, så ble det Facebook og Twitter. I dag er det Facebook, Twitter, Spotify og Instagram som stjeler tiden min. For omkring 3 år siden, brukte jeg kun mobilen min til ringing og SMS. Smarttelefonen vendte dette på hodet umiddelbart.

Fremdeles litt fritid igjen
Nå lurer du kanskje på hvor mange timer jeg bruker på iPhonen min om dagen? Vel, jeg vil nok anta at det ligger på rundt 2-5 timer totalt. Dette er veldig avhengig av dagens timeplan. I følge disse tallene, så ser vi at jeg antakeligvis i dag bruker halvparten av døgnet mitt på nett. Hvis jeg anslår at jeg sover gjennomsnittlig 8 timer om nettene, ser vi følgende for de dagen der jeg er minst på nett: 5 timer på MacBooken + 2 timer på iPhonen + 8 timers søvn = 15 timer. Her gjenstår det 9 timer til forelesninger, jobb eller sosiale sammenkomster som hverdagen består av når jeg ikke er på nett. Jeg konkluderer herved med at jeg er svært glad for at jeg ikke har kjøpt meg en Xbox.

Kjedsomheten kan ikke lengre unnskyldes
Det som er avgjørende for utviklingen av bruken, er fasilitetene man kan ta seg til. Teknologien gir oss tilgang på tv-serier og filmer på nett. De sosiale mediene sluker fritiden vår, sammen med andre teknologiske medier som Xbox og Playstation. Smarttelefoner med et hav av applikasjoner gir oss mangfoldige muligheter. Medieteknologiens barn vil aldri kjede seg igjen.

http://medienorge.uib.no/?cat=statistikk&medium=it&queryID=315

Møt propaganda med kritiske briller

Bloggoppgave 8:

Internett-fenomenet KONY 2012 har spredt seg med rekordfart. Siden videoen kom påYouTube 5. mars er den vist mer enn 75 millioner ganger. Hvis du ikke har sett den, gjør det nå: http://www.youtube.com/watch?v=Y4MnpzG5Sqc
Deler av innholdet i filmen har blitt kritisert fra enkelte hold, men det er utenfor vårt fagområde å diskutere. I stedet skal du skrive en refleksjon rundt hvorfor dette har blitt en sånn megasuksess, og hva du mener det går an å lære av en slik kampanje? Om du ønsker det kan du også drøfte etiske problemstillinger rundt en slik film/kampanje. 

Joseph Kony
Joseph Kony er lederen for Lord’s Resistance Army (LRA), en militær gruppe i Uganda. LRA har stått bak terrorisering og er vel mest kjent for å ta inn barn som soldater ved kidnapping. LRA har ikke vært veldig kjent på verdensbasis. En propagandafilm eksploderte over sosiale medier noen måneder tilbake. Den ga et sterkt innblikk i hva som foregikk rundt LRA og i Uganda, som veldig få mennesker hadde kjennskap til fra før. Mediedekningen har vært enorm på verdensbasis. Spredningen av den eksploderte.

Hvit mann redder verden
Produsenten Jason Russell har vært med på begge propagandafilmene som har kommet ut. Etter den første filmen banet det seg mye kritikk på hans vei. For det første ble han kritisert for virkemidlene han hadde brukt. Som for eksempel den emosjonelle effekten ved å ta med sønnen sin i filmen, og hvor sterkt det inntrykket ga seerne. Filmen har også blitt stemplet som naiv. Dette i den forstand av at den er i mindre grad informerende om vesentlige data. Den er drømmende og lite kritisk til sin egen aksjon, og den ble ansett som litt godtroende når det kom til hvordan disse problemene skulle løses. Den første filmen oppfordret også til en militær aksjon som måtte til for å sette en stopper. Det uheldige rundt dette er de assosiasjonene vi har til dette med at hvite mennesker skal rydde opp i u-land.

Man kan ikke svelge alt
Propagandafilmen slo raskt gjennom. Jeg våknet en dag og jeg hadde lenker til KONY2012 over alt på facebook og twitter. Hva i alle dager er dette her? Jeg så filmen på YouTube for å sette meg inn i saken. Ga den inntrykk? Naturligvis. Du blir introdusert for forferdeligheter som blir påført uskyldige mennesker, samtidig en mann som engasjerer seg for å hjelpe. Det er da ikke vanskelig å velge lag da? Nei. Men jeg skal ærlig at den kritiske antennen min var påtent. Dette var jeg ikke interessert i å dele, like eller støtte. Jeg ville ha mer informasjon. Det å skulle gjøre Joseph Kony til kjendis synes jeg hørtes voldsomt enkelt ut.

Når et kritisk syn blir utrendy
Jeg var ganske overrasket over hvor mange av vennene mine som støttet aksjonen umiddelbart. Jeg vet ikke om noen som støttet ved å donere penger, men jeg så et betydelig flertall av vennene mine som delte lenken rundt på facebook, og oppfordret folk til å støtte.  Jeg følte meg nesten som et dårlig menneske ettersom jeg ikke gjorde det samme. Jeg observerte overhode ingen kritiske utsagn på facebook fra vennene mine. Hadde enten jeg, eller noen andre gjort det, så er jeg sikker på at en grilling uten like ville blitt konsekvensen.

Du må ha tilstrekkelig kunnskap for å kunne danne en mening
Propagandafilmen ble vurdert som positiv, men til dels fordummende. Den gir et kjapt innblikk i situasjonen og er bare raskt oppsummerende. Den gir lite informasjon, og etter min mening, kanskje for lite informasjon til at folk kan uttale seg om den og oppfordre andre til å dele og støtte. Å være med på å spre basillen helt ukritisk, og kun basert på den informasjonen vi får fra en hvit mann som verken bor i Uganda eller har opplevd Kony sine ugjerninger direkte.  Men fra en mann som kunnskapen hans er basert på menneskemunn, hvor han gjenforteller hendelser som han har blitt fortalt. Innflytelsen fra hver eneste gang lenken ble delt, utgjorde en enorm forskjell, og ved å gjøre det uten å ha annen kunnskap til saken, anser jeg personlig som idioti. Man burde være mer forsiktig med å støtte slike saker før du har spart opp den kunnskapen du trenger for å kunne uttale seg om det.

Trender er blendende
Slik jeg opplevde det, ble spredningen av KONY2012 en trend. Og det ble heller utrendy å ikke like eller dele. Dette fikk selvsagt meget positivt utslag for kampanjen sin del. Det er også velkjent at undersøkelser viser at 78% stoler på råd og anbefalinger fra andre forbrukere, hvilket ble veldig understreket i dette tilfellet, der forbrukerne og seerne gjorde en viktig jobb med å spre budskapet og å skape troverdighet rundt kampanjen. I dette tilfelle var kampanjen i sin helhet av positiv kaliber, og det er for all del et bra tiltak å belyse en sak som øynene våre er lukket for. Men å gi pengestøtte til organisasjonen uten å ha tilstrekkelig innsikt i hva disse pengene går til utbytte av, blir i dette tilfellet, en svært skummel trend. Jeg mener at mange i dette tilfellet har opptrådt naivt, blindt og ukritisk til en propaganda film med utallige retoriske og følelsesmessige virkemidler.

En etterfølger med selvkritikk som virkemiddel 
Da den første filmen kom ut,  fikk den mye kritikk. Regissøren kom ut med en ny en, KONY 2. Denne stiller seg langt mer kritisk. Den er mindre naiv og mer saklig og informerende. Den fremmer ikke en hvit manns militæroperasjon som løsningen, men oppfordrer heller Afrika til dette.  Punktene som er endret i den andre filmen er formet rundt kritikken som den første fikk. Den kritiserer faktisk også den første filmen. Flott med den selvkritikken de fremmer, men på den andre siden er dette et virkemiddel i seg selv som er med på å skape mer troverdighet hos seerne. Den viktigste endringen jeg ser fra film nummer 1 til film nummer 2, er det at den ikke lengre oppfordrer til at hvite menn skal inn i Afrika og løse problemer.  Slik jeg ser det, så er dette ingen løsning. Og det  anser jeg som den viktigste endringen i hva de står for.

Bedre lykke neste gang
Sammenlagt anser jeg spredningen av KONY 1 og 2 som forholdsvis positiv. Dette er fordi kampanjen belyser ugjerninger som for de fleste var ukjente. Å gjøre slike saker kjente, og sette dem på dagsorden er bra og nødvendig. På den andre siden håper jeg at neste gang vi kommer over en slik kampanje, stiller vi oss langt mer kritiske til innhold og informasjon, spesielt på sosiale medier. Den trenden som oppstod rundt delingen av KONY, gjør oss naive og ukritiske. Troverdigheten blir så sterk at vi glemmer å undersøke saken til grunne.

Til omtanke
Hvor lett påvirkelige vi blir av disse trendene synes jeg er skummelt. Hva om vi blir utsatt for en falsk propaganda som favoriserer verdier som ikke i realiteten ble utøvd? Dette har vi sett tilfeller av under 2. Verdenskrig, og dersom man ikke stiller seg mer kritiske i vår generasjon, vil jeg ikke se bort i fra at man kan bli lurt igjen. I verste fall.

Sosiale medier som en fasade.

Bloggoppgave 7:

Torsdag 8. mars skrev Joachim Westher Andersen en kommentar på NA24 om «De usosiale mediene». Les denne: http://www.na24.no/propaganda/article3352221.ece

På bakgrunn av Westher Andersens artikkel og de nevnte pensumsartiklene (og eventuelle andre referanser du måtte ha) skal du skrive en refleksjon rundt nytteverdien av sosiale medier. Du velger selv om du tar utgangspunkt i personlig nytte for den enkelte, eller om du heller diskuterer nytteverdien for en bedrift, organisasjon eller samfunnet i stort. Bruk gjerne eksempler 

På nett 
Facebook og Twitter er  på verdensbasis blant to sosiale medier som hyppig blir brukt av både enkeltpersoner og bedrifter. Vi er konstant tilgjengelig på disse kanalene, og vi spytter stadig ut nye oppdateringer. Vi får ut frustrasjon og glede. Vi deler humor, musikk, reklame og nyheter. Jeg vil gå nærmere inn på enkeltpersoner fremfor bedrifter. Enkeltpersoner markedsfører seg selv og sine interesser. Hva vi deler, gjenspeiler hvem vi er og hvor vi hører hjemme sosialt sett. Hva som er foretrukket å dele, det er en helt annen sak. Hva er allment sosialt akseptert?

Facbook- og twitter-rehab
Joachim Westher Andersen formidler i artikkelen sin “De usosiale mediene” via NA24, undersøkelsen sin der han selv skal holde seg unna sosiale medier i 7 dager. Han konkluderer med at avhengigheten hans var intens, og at han selv logget seg på facebook og twitter som en refleks når han satt seg ned ved en datamaskin. Etter disse 7 dagene, innrømmet han at han hadde lest en bok, hvilket han mest sannsynlig ikke hadde fått gjort dersom han hadde hatt tilgang på sosiale medier. Noe han hadde bemerket seg, var dette rundt sosiale sammenkomster. Hvor han observerte mennesker som twitret og sjekket facebook  under (fysiske) sosiale tilsetninger. Han opplevde dette som meget forstyrrende.

Er du den du utgir deg for å være?
De tankene jeg har gjort meg etter å ha lest artikkelen til Westher Andersen, er nettopp dette rundt markedsføringen av seg selv rundt medmennesker i medieverdenen. Hvordan reagerer vi? Påvirker markedsføringen og fremstillingen av oss selv på twitter og facebook oss i virkeligheten? Gjenspeiler jeg-et på facebook og twitter det virkelig jeg-et? Hva deler man, og hva deler man ikke? Hvem vil vi være og hvilke reaksjoner får man?

Underytere i sosiale tilsetninger?
Jeg kom inn i en interessant diskusjon med en venninne forleden, der vi tok for oss markedsføringen av seg selv på facebook og twitter. Profilen blotter hvem vennene dine er, hvem du er sammen med, hvilken musikk du hører på og hva du gjør til daglig. Profilen gjenspeiler deg som person, enten det er den personen du er, eller den personen du ønsker å være. Noe vi begynte å diskutere, var om man da kan sette seg selv på pause i sosiale sammenhenger? Trenger man å prestere så sterkt med de beste vitsene, bredeste smilene eller dypeste refleksjonene når man allerede har delt noen episke quotes, livlige bilder og spenstige påstander til følgerne sine på twitter? Har vi begynt  å ta en fysisk tilstedeværelse for gitt? Når man allerede har delt fotoalbumet sitt fra turen til Sør-Afrika på facebook, med flotte beskrivelser til ethvert bilde, som utgjør en fortelling i form av tekst og bilder fra turen. – hvorfor skal man da bruke energi på å fortelle om turen, når den ligger ute på facebook i et digitalt eksemplar? Verdsetter vi markesføringen på facebook mer enn vi verdsetter markedsføringen av oss selv i sosiale sammenhenger? Er det ikke lengre en kamp om å rope høyest? Jeg opplever for eksempel mennesker som opptrer svært stille i sosiale lag, men som virkelig er hyppige på sosiale medier, nærmest som 2 helt forskjellige personer.

Alle er lykkelige
Trenden som er regjerende i facebook-bildet av deg selv er at du skal fremstilles positivt. Du skal ha oppfattes positivt, som blid og pen. Du skal formidle og dokumentere at du er sosial og er omringet av spontane og vellykkede mennesker. Å være såkalt emo på facebook eller twitter er lite sosialt akseptert. Slik kan man holde for seg selv. Men hva skjer med enkeltindividet som ikke kjenner seg igjen i alle disse glade statusoppdateringene, reisen jorda rundt, og alle disse sprudlende og lykkelige menneskene? Jeg viser til et utdrag fra http://www.forum.kvinnguiden.no:

Det er noe som heter relativ deprivasjon: Vi mennesker sammenligner oss med andre for å definere vår egen lykke og «vellykkethet», og jeg tror FB o.l. er med på å sette en veldig høy standard. Folk får et urealistisk bilde av hva som er et «normalt» liv og begynner å føle seg mislykket. (http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=361231)

Denne trenden med spredning av lykke, glede og fantastiske opplevelser for å fremme et bilde av deg selv som vellykket har sin bakside. For dem som ikke føler denne lykkelighets-bølgen, vil dette da trolig oppfattes som et nederlag dersom de ikke føler denne, slik jeg ser det, illusjonen av hvordan livet for mennesker skal være. Facebook ser jeg på som en fasade som vi ønsker å ha. Vi behøver å holde ansikt, og vise at vi har det bra og at vi har lyktes i livet. Vi ønsker ikke å falle utenfor ved å dele at ”livet er dritt.” Det faller innenfor emo-båsen og anses som mindre allment akseptert. ”Få deg en dagbok.” er noe jeg hører stadig når liknende statusoppdateringer kommer opp.

Holder ansikt?
Westher Andersen poengterte i innlegget sitt som tidligere nevnt, at han som var på ”avrusning” fra sosiale medier fant det vært forstyrrende med medmennesker som konstant sjekket twitter og facebook på smart-phonen sin under sosiale settinger. Jeg tenker umiddelbart tilbake på dette å holde ansikt. Er det slik at vi vel så mye som gjennom det vi deler på facebook og twitter, bruker facebook og twitter som en distraksjon fra å tilsynelatende kjede oss? Skal vi alltid virke opptatte og viktige? Er dette det ansiktet vi ønsker å ha?

 Jeg følger strømmen.
Jeg finner det svært interessant dette med avhengigheten av sosiale medier, og jeg anser meg selv som en blind misbruker (men kanskje per dags dato litt mer bevisst.) Jeg kan nok ikke snakke for alle, men jeg er opptatt av å holde en viss profil på facebook og twitter, og hvis jeg kommer med litt dristige utspill, er jeg høyst bevisst på det, og gjør det av gjennomtenkt kaliber. Selv er jeg nøye på å ikke dele mine dypeste tanker og følelser på sosiale medier. Dette er stort sett på grunnlag av at det ikke ligger i den kulturen som jeg opplever i min vennekrets, og jeg anser det derfor som upassende. Jeg vil ikke miste ansikt, og mine dypeste tanker er kun tilgjengelig for mine nærmeste, fremfor min 850 venner på FB og mine 93 følgere på twitter. Fasaden min på sosiale medier er definitivt bevisst, fra A til Å. Og ja, jeg ønsker å fremstille meg selv som positiv og lykkelig, slik som det forventes!

http://www.na24.no/propaganda/article3352221.ece

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=361231